takk bakover, håp fremover

-Da jeg som skremt sjuåring begynte i første klasse,

visste ikke jeg at jeg gikk inn i et rom med fremtidige bestevenner.
-Da jeg som usikker fjortis delte kveldene med vennegjengen,
visste jeg ikke at det var der dere var. Dere som fremdeles er her.
-Da jeg som sprudlende nittenåring tok med meg mine eiendeler og flyttet fra mor og far,
visste jeg ingenting om at jeg landet rett i trygghetens favn som fremdeles bærer meg.
-Da jeg to år senere dro videre til studier i en fremmed by,
visste ikke jeg at jeg kom til å finne ektemann og venner som jeg senere har ruslet gjennom alle livets svinger med.
-Da jeg dro alene nordover til min aller første lærerjobb,
visste jeg ikke at de små barna foran meg i alle mine klasserom, inntar hjertet mitt og blir der for alltid.
-Da vi flyttet vestover,
visste ikke jeg at jeg kom til å bli mamma i akkurat den byen, og at de som delte hverdager og babygråt med oss var de som for alltid vil være nærmeste familie.
-Da jeg gikk inn på kontoret bærende på den syke babyen min,
visste jeg ikke at jeg gikk rett inn i armene til hun som fortsatt har rom for akkurat meg og mine tårer.
-Da fetteren min forelska kom inn døra med sin store kjærlighet,
visste jeg ikke at hun ville bli så viktig for meg. 
-Da vi flyttet fra by til by og havnet der hjertet slo rot,
visste jeg ikke at akkurat de var der. De som skaper den innerste trygghet i meg hver eneste dag.

Men nå vet jeg det.
Jeg vil ikke vite fremover, bare bakover.